Av og til sammenlikner jeg livet litt med et spill.. Enkelte spill er umulige å vinne, mens andre er lette å vinne og andre spill igjen vinner man etter å ha prøvd flere metoder. Jeg liker best de spillene man kan vinne ved å prøve flere metoder. Sånn er det med livet og. Man kan få det som man vil, som man ønsker og fortjener ved å prøve flere løsninger.

Jeg driver å spiller et spill om dagen, Jewels. Enkelte ganger er det lett å komme videre og få flere poeng ved å gjøre smarte "moves", mens andre ganger går det ikke på første forsøk. Akkurat nå så føler jeg litt sånn at livet mitt er sånn og. Livet mitt de siste årene nå har jeg kommet meg fint igjennom ved å gjøre disse smarte "movene". Det virket rimelig, eller nei, veldig lovende og alle planer for hvordan de neste "movene" mine skulle bli, var klare. Jeg hadde det jeg trengte for at det skulle bli et bra liv. Brikkene falt på plass, en etter en, som i et puslespill..

Mens nå, føler jeg at livet mitt er sånn at det ikke går på første forsøk. Allefall til enkelte ting. Tok blant annet feil av busstidene her om dagen så jeg kom over en time forseint til et intervju.. Smart! Og en annen ting er kjærlighetsbiten.. Der er det som om brikkene ikke har blitt borte en etter en, men som om alle er brent opp. Som om noen der oppe, eller der nede, kastet puslespillet mitt på bålet. Og vi alle veit hvordan veden ser ut etter å ha brent? Den er nesten borte, bare små kullbiter ligger igjen.. Sånn føler jeg det er nå. Det er små kullbiter som ligger igjen, noe som gjør det vanskelig å pusle puslespillet mitt sammen igjen..

I hovedpuslespillet mitt, som da er livet mitt, mangler jeg en vesentlig bit for at det skal bli helt igjen. Det er den største biten av de alle, om du tenker deg hvordan et barnepuslespill ser ut f.eks. (der er det jo forskjellig størrelse på bitene..). Ikke det at livet mitt er et barnepuslespill, men kunne liksom ikke skrive vanlig puslespill, for der er alle bitene like store. Det er de ikke i dette.. Da er kjærlighetsbiten den største.

Så nå har jeg prøvd å få den biten til å passe igjen, selv om den kanskje ser ut som en liten svart klump etter å ha blitt hevet på bålet, så vil jeg at den skal passe igjen. For det veit jeg at den kan.. Jeg har også prøvd å la være å få den biten til å passe, ettersom den er en svart klump.. Men det lar seg ikke gjøre. Jeg vil at den biten skal passe, uansett! Og jeg er en person som veit hva jeg vil, og pleier som regel å få det til på et vis.. (det der hørtes mest ut som om jeg var en liten drittunge som skulle ha ting som de var, men det stemmer ikke..) Jeg veit at den biten kan passe, det er bare snakk om tid før den passer igjen. For som alle andre ting så lever alt, på et vis, og dermed vokser ut igjen. Bare se på løkplanter. Merkelig at folk klipper bort de fine blomstene og sånt der, men så komme de like fine, og ikke enda finere tilbake året etter. Og sånn fortsetter det. Ikke det at jeg vil at kjærlighetslivet mitt skal være som en løkplante. Det hadde bare vært ekstremt slitsom. Jeg ønsker at kjærlighetslivet mitt skal blomstre ut på samme måten igjen, om ikke bedre og forbli. 

Og det puslespillet skal ikke bli hivd på bålet igjen. Den biten skal få forbli helt ut. Ønsker at den biten skal få vokse ut, enten like bra, eller bedre enn den alt var. Det var jo så mange fine planer og opplevelser som var i den biten, som ennå ikke var utforska. 

Nå fikk dere se en litt annen side av meg. Hadde egentlig ikke trodd at jeg hadde en sånn side som dette, som skal være så, ja, hva er ordet for det igjen? Filosofisk? Nei, det passa ikke helt.  Finner ikke helt ordet for det, men jeg har tydeligvis vokst mer de siste årene enn jeg faktisk aner. Det er vel mye takket være kjærlighetslivet, altså den biten som mangler..

Jeg tror, nei, jeg veit at jeg vil gjøre hva som helst for å få denne biten til å passe igjen. Nesten koste hva det koste vil. Sier nesten, fordi ventetid er noe av det værste og mest pinfult jeg veit.. Iallefall om man er alene mens man venter.. Det er det vel ganske mange som veit fra før av, som også har måtte vente alene på noe, om det er alt fra tannlegetimer, til operasjoner. 

Til tross for hvor mye denne biten, har gått igjennom, og vist meg, så er jeg villig til at denne biten skal passe igjen. Den svarte klupen kan komme til å bli like fin, om ikke enda bedre enn den allerede var, og den vil passe igjen. Akkurat den biten jeg snakker om, er ment til å passe.

Nå er klokka halv 3 om natten, så jeg må gå og tvinge meg til å sove. Må virkelig se å få orden på døgnrytmen min igjen, skal tross alt greie å sove nok så jeg er tilnærma uthvilt når jeg skal på jobb i romjula. Det kan ikke fortsette sånn...